Høvdingen er på plass

Han hadde hatt biler her før også, både da han jobbet hos Bertone og da han var hos Ghia. Men i 1968 hadde han fått et helt eget navn, alle visste hvem vidunderbarnet (barn? 30 år gammel da han startet for seg selv) Giugiaro var – selv om han ankom under firmanavnet Italdesign.

Italdesign eksisterer fremdeles, men nå helt Giugiaro-fritt. Og Giorgetto eksisterer også fremdeles – i bedre form enn sitt gamle firma virker det som – nå sammen med sinn sønn Fabrizio, under merkenavnet GFG.

I fjor jobbet de for en kineser som het Techrules, i år er det et nytt kinesisk firma som står på kundelisten: Envision.

Energi-management
Ganske omfattende brosjyrer forteller om noe som ser veldig stort ut, og som jobber i energi-management bransjen.

Og ganske omfattende beskrivelser forteller at denne bilen, som Giugiaroene har designet på vegne av dette selskapet, sier noe i retning av at «dette er en smart elektrisk sedan utviklet i samarbeid med Envision som er en ledende institusjon innen smart energy management. Bilen bruker Envision’s EnOS™ energi IoT plattform for å integreres med energi infrastrukturen rundt seg, slik at bilen blir intelligent integrert i det omfattende energi ecosystemet».

Der mistet de meg.

Egentlig mistet vel far&sønn meg litt når det gjelder designen også. Jeg får ikke proporsjonene til å stemme. For høy bak, bråstopp på en måte, og så er det noe med glassavdelingen i forhold til panseret. Kunne den ikke vært enda mer cab-forward – det er jo en elektrisk bil vi snakker om. (75 kWh batteri i fall du lurer).

Smarte løsninger?
Men det som plager meg mest er at her har de funnet noen smarte (?) løsninger på problemer jeg ikke ante fantes.

Ingen A-stolper for å kunne la frontruten – som også inkluderer deler av glasstaket – sleide forover når folk skal om bord.

Men man må inn av en dør også – og det finnes en solid B-stolpe, og bak den har du deler av glasstaket hengslet i midten som også løfter seg når bakdøren åpnes.

Masse teater, masse drama – og ikke helt åpenbart hvorfor. Men det er helt åpenbart at med en veldig kraftig C-stolpe som er trukket over hele taket som en svær Targa-bøyle, har vi noen innslag i selve fasongen som nok setter sine begrensninger.

Eller kanskje det er slik at de definerte formen først og så fant de på så problematiske dør&åpnings-løsninger som mulig.

Fabrizio sto der, men jeg turte ikke å spørre om akkurat det.

Klassikere
Men det er mulig det hadde en hensikt at de hadde plassert er av Giorgettos gamle mesterstykker på standen også. En Bertone-bygget Corvair-basert Testudo som ble vist her i Genève i 1963.

Kanskje skulle vi dra kjensel på den brede stolpen der bak og hvordan den definerte gullfiskbollen foran.

Aner ikke – men det var deilig å se den igjen – en av de virkelige klassikerne.

Men for dem som brukte øynene var det en annen milepæl parkert på noen av de mange åpne arealene utstillingsarrangøren fylte med andre ting.

Gamle biler for eksempel.

For der, blant gamle Bizzarinier sto den aller første bilen fra Giugiaros nye Italdesign. Nøyaktig 50 år gammel. Manta het den, en mesterlig form – ganske vanskelig, for han jobbet med store flater der, og den står også som en påle den dag i dag.

Det er faktisk litt trist når jeg må konsentrere meg hardt for å finne noe minneverdig (for meg) fra hans penn de siste ti år.